Tracklist:
01. The Awakening
02. Sic Semper Tyrannis
03. 11
04. Trepanning For Oil
05. 13
06. Hell Of The Upsidedown Sinners
07. The End Of It
08. Collapse
09. 33
10. Broke Dick Dog
11. The Giving Tree

Download

Nuclear Assault og D.R.I var de første bandene som navnga musikken sin som en hybrid av hardcore punk og metal. Idag er likhetene til metalcore få, og bandet Jugde lå nærmere dagens formel enn thrashen. I 1991 slapp bandet Integrity sin første plate, og bygget videre på den New York-inspirerte sounden. I motsetning til standardisert østkyst-hardcore, benyttet Integrity doble basstrommer, mer distortion, chugga-riffing og mer brølende vokal. Klengenavnet 'tough guy hardcore' ble lansert, grunnet sin macho moralisme, med verdier som integritet, vold og styrke. Mot midten av nittiårene ekspanderte sounden i flere forgreninger. Noen helte mot thrash (Raging Speedhorn, Machine Head), andre mot en mer tilfeldig og punkete sound.

Fra slutten av nittiårene og rundt milenniumsskiftet vokste metalcoren iden grad at også de store selskapene fikk øynene opp. Spesielt har interessen rundt såkalt Gothencore skutt i været, med sine hint av melodeathens harmoniseringer i mixen av hardcore og breakdowns. De største selgerne av metalcore praktiserer nettopp denne stilen, og inkluderer Killswitch Engage, Trivium, BFMV, Caliban, As I Lay Dying og Atreyu.

Sentralt i sjangeren er såkalte breakdowns, partier hvor musikkens tempo sakkes ned, og gir gitaristene rom til å spille rytmebaserte riff som etterhvert plukker opp intensitet når trommene kommer inn igjen. Vokalisten messer gjerne et repeterende budskap under breakdown'en og responsen live er alltid hardcore dansing og moshpits. Metalcore band setter i større grad sin ære i å ha minneverdige breakdowns fremfor refrenger.

Swedecore (også kalt Gothencore)

Er økenavnet til kanskje den største kategorien i dag, som kombinerer svenskenes melodiøse harmonier (At The Gates, In Flames) med den amerikanske hardcoren. Sjangeren utøves hovedsaklig av amerikanske band, men også enkelte europeere som Caliban og Heaven Shall Burn. Hardcore og death hadde paret seg ved flere anledningner tidligere, som i tilfellet med grindcore. Men melodeathens innflytelse ser ut til å ha sprunget ut samtidig med Undyings 'This Day All Gods Die', Darkest Hours 'The Prophecy Fulfilled', Prayer for Cleansings 'The Rain in Endless Fall', Shadows Fall med 'With Somber Eyes to the Sky' og Unearths 'Above the Fall of Man' - alle sluppet innen et år (98-99). Det argumenteres med at også europeiske band hadde forsøkt å bygge en bro mellom sjangrene på et tidligere tidspunkt, som Entombed og Carcass - som faktisk er blant melodeathens gudfedre. At The Gates, også disse vitale i skapelsen av melodeath, hadde også antydninger til hardcore i musikken. Faktisk hadde bandet godt oppmøte av straightedgere på sine konserter i USA.

Variasjonene innen swedecore er mange, og de mest populære bandene stiller med et tykkere og velpolert lydbilde, i tillegg til mer fokus på catchy refrenger i crooner-gaten. De mindre bandene opererer på mindre plateselskaper, og tendenserer til en raskere og råere sound, nesten uadskillelig fra melodeath. Hovedforskjellen fra deathen ligger i trommingen som høres skarpere, hulere og mer presis ut enn det europeiske motstykket. De mer kompromissløse swedecore-bandene kverner ut mer brutale breakdowns, og fokuserer ikke i samme grad på refrenger. Tekstene er miljøbevisste, dyreforkjempende, politiske og apokalyptiske i all sin vrede. Sjangeren er den mest populære blant metalcore, og får dermed også sitt stempel som sellout, og den lite flatterende klengenavnet 'the new nü'. Litt ild på bålet blir det jo når Ozzfest i den senere tid hovedskalig har bestått av metalcoreband. Kritikere mener å synse en implodering av sjangeren, grunnet mengdene av band som etterhvert utvanner produktet i kampen for et større publikum. Blant de største bandene finner vi A Life Once Lost, All That Remains, As I Lay Dying, Atreyu, tidligere Avenged Sevenfold, Bleeding Through, Caliban, Darkest Hour, From Autumn to Ashes, God Forbid, Heaven Shall Burn, Himsa, It Dies Today, Killswitch Engage, Machine Head, The Autumn Offering, Undying, Chimaira, Still Remain, Diecast, Unearth og Parkway Drive.

Deathcore

Henter mesteparten av inspirasjonene fra tradisjonell death, og satser i større grad på atmosfære, lynraske beats og tremolo picking kjent fra black. Kompleksiteten er mer fraværende, og trommene opptrer lengre bak i lydbildet. Tekstene er ufiltrerte politiske og sosiale kommentarer, fremført skrikende. All Shall Perish, Despised Icon, Desecration, Crematorium, Ex Inferis, Six Feet Under, The Red Chord og The Black Dahlia Murder er alle prominente utøvere.

Mathcore

Også kjent som tech hardcore, er en krevende og kompleks sjanger, med intrikate sangstrukturer som ikke lar seg oppdage så enkelt. Botch tillegges mye av opphavet, men deler æren med Rorschack, Deadguy, Converge og The Dillinger Escape Plan. Det mest anerkjente og progressive bandet i sjangeren er utvilsomt pionerene i Meshuggah, som i sin tur inspirerte Mudvayne, Psyopus og norske Insense.

Mathcore er fylt av dissonanser, perfekt timing, tilsynelatende offkey vokal. Tradisjonelle konsepter som vers-refreng er sjeldenheter, og musikken henter samtidig inspirasjon fra frijazzen. Andre eksponenter i større eller mindre grad er Between The Buried And Me, Candiria, Every Time I Die og The Tony Danza Tapdance Extravaganza.

Moshcore

Ligger den tradisjonelle hardcoren nærmest, er gitardrevet med standard firetakters rytme og brølende vokaler. Det er denne sjangeren som har gitt opphav til betegnelsen 'tough guy hardcore'. Den største inspirasjonen til moshcore er moshpiten og liveopplevelsen. Stilen vokste frem sent nittitall i USA og Tyskland, tyngre enn punk hardcore og mer thrash/groove orientert. Den geografiske krybben er New York med byens signaturstil, hardcoren. Blant de tidlige inspiratorene finner vi Sick Of It All, Judge og Madball. Dagens største stjerner innen moshcore er Hatebreed, og har fått en fot innenfor mainstreamen med bidrag til filmsoundtrack. Vokalist Jamey Jasta ledet i sin tid MTVs headbanger's ball. Sjangeren betraktes som den enkleste og mest likefrem varianten av metalcore, med korte, aggressive låter. Moshcore omtales ofte litt lettvint som aggro-metal. Andre band innen moshcore er Biohazard, Earth Crisis, Walls of Jericho, Most Precious Blood, Terror, Purified In Blood, Sworn Enemy og Throwdown.

Emocore (emotional metalcore)

Kjennetegnes av en tilfeldig og dissonant struktur. Converge innrømmet sin tidlige status som hardcore kids med noen Slayer-riff til overs. Denne nye retningen blomstret til en hybrid av metal, hardcore, prog og elektronika - og går ofte under betegnelser som punkmetal, screamo, emocore og screamcore. Et av de mer fremsynte bandene var svenske Refused, som fikk gitt ut den banebrytende 'The Shape Of Punk To Come' i 1998. Zao har også utmerket seg med sin Carcass-liknende vokal og varierte sound. Denne sounden fikk også sin skare av kristne band. Andre notabiliteter er The Used, Funeral for a Friend, JR Ewing, defDump, Thrice og AFI for å nevne noen.

To be quite honest, I had never really heard of this band until a friend suggested I review the album after I asked for suggestion.

I got the album, and feel entirely indifferent about it. The Human Abstract simply try to do too much with this album. The line between too much and not enough is a very fine one, and these guys simply disregarded that there was a line to being with. They decided when writing this that it would be a concept album, and when founding member and guitarist A.J. Minette left, things changed entirely. You can read about this here.

Now to get down to business. The vocals on this album are absolutely incredible at times, but utter rubbish at others. The opening track of the album ("A Violent Strike"), being by far the best track in my opinion, most clearly shows the great capabilities of Nathan Ells. Sadly, however, this is the only track where he lets loose on the vocals. "Procession of the Fates" is similar in it's vocal soundscape, but is quite clear that he pulls the reigns in from what he is capable of.

The guitar work. Oh, where to begin with this. I'll say this first: never have I heard a more stereotypically erratic and mediocre sound. I could swear that I have heard everything on this album a million times before, and most times in a better way. Sure, they're fast, who isn't these days? Oh, sweeps? Everyone can do it, and most people do. If you want to become truly progressive, stop picking bits and pieces from stuff you have heard in rock and metal before, and find influence elsewhere. Now, normally I will not criticize a band for doing something that is not "new and exciting" but I will not hesitate to criticize a progressive band for not being "new and exciting". The whole idea of being progressive is to push the boundaries, and really have your own unique style, this normally including something entirely new/different. All this album does is smash every different style they have been influenced end-to-end, and in a choppy way at that.

The real strength of this album is it's ability to appear to a wide range of emotions and people with different tastes. As a person who enjoys a wide range of musical styles, I could appreciate the small things that work well in this album, such as the keyboard parts in "Metanoia". The soundscape of this album really is impressive, and a bit too much at times. As with many avant-garde, progressive, and mathcore albums the skill of the musicians feels forced all too often. With the mathcore nature of the guitar parts that are used throughout the album this is almost inevitable, with mathcore being the fickle beast that it is.

All in all, I enjoyed the album because of the fronts it was able to deliver on, but it simply is not that good. Mediocre at best.

Track picks: "A Violent Strike" and "This World A Tomb"

Overall Score: 5/10 Devil horns